Norsk næringsliv har lang erfaring fra å ta sjanser – og heldigvis: fra å gå på trynet.

 

Når man skriver historien har man en tendens til å merke seg suksesshistoriene, men det er kanskje fiaskoene som er mest verd. Den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland feilet voldsomt da han skulle presentere en fantastisk oppfinnelse, men dette førte ifølge historien indirekte til at han traff Sam Eyde. Sammen skapte de det som i dag er Norsk Hydro, Yara og Elkem.

 

I Norge er vi faktisk glad i å ta store sjanser. Da er det selvsagt at man tryner iblant. På slutten av nitti-tallet og begynnelsen på 2000 tallet startet en gruppe norske investorer med tung bakgrunn i olje- og gassindustrien å investere i oljerigger. De reiste til verftene i Singapore for å kontrahere, selv om det ikke var høy etterspørsel etter oljerigger. De store amerikanske riggselskapene ristet på hodet over de gale nordmennene. Spådommer om konkurs haglet, men flere tok sjansen: De satset.

 

Norske redere har lenge vært kjent for sin enorme risikovillighet. De satset alt: enten ble det full pott ellers ble det ruin. Et annet selskap som har lykkes er Telenor: men alle skal vite at risikoen var høy. De gamblet på globaliseringen: etablerte seg i land man forbinder med elendighet og sosial uro. Hadde de satset på de sikre markedene som Tyskland og USA eller kanskje Storbritannia, hadde selskapet ikke vært verdensledende i dag.

 

Men alt dette er suksesshistorier. Hva med fiaskoene? For hver suksess er det ofte mange fiaskoer. Oppfinnere som har mislykkes grovt, kanskje ikke fordi produktet har vært mangelfullt men av alle andre årsaker. Verdien av å gå på trynet er kanskje vanskelig å se – men den er nødvendig. Norge trenger aktører som er villig til å ta veldig risiko, og som er villige til å ligge søvnløs om natten. Det er noe av grunnen til at det er relativt sett få arvinger på listen over de rikeste i Norge. De som er rikest har det til felles at de har tatt risiko, kanskje ligget søvnløs en god del netter.

 

Av og til gaper man over litt for mye. Men her er poenget: I et marked i vekst og en konjunktur med alle pilene oppover er det bedre å gape over litt for mye enn litt for lite. Hvis man ikke går på trynet av og til, så betyr det bare at man ikke er modig nok.

 

For å ta risiko må man også ha styrene med seg og i disse oppgangstider må norske styremedlemmer ikke være redde for noen skrubbsår. Og denne djervheten bør vi applaudere som samfunn.

 

Om ikke så alt for lenge sender selskapene ut sine årsrapporter. Der skal de beskrive hvordan fjoråret gikk, og noen signaliserer også hvordan året som kommer kan bli. Flere bedrifter har slitt med fallende eksportmarked og mange har følt nedgangstidende på kroppen. Men det er i slike stunder nytenkning og innovasjon - viljen til å satse – blir mest belønnet.

 

Jeg håper å se mange bolde fremtidssatsninger i årsrapportene som nå kommer. Det er ikke bare investorene som bør følge med på det. Vi som håper på et sterkt norsk næringsliv bør også bejuble risikoviljen. Så får heller fiaskoene komme!

 

Oljeproduksjonen faller brutalt og nettopp derfor har Norge en helt enestående mulighet.

 

IEA, det internasjonale energibyrået, har nedjustert sine produksjonsprognoser for olje betydelig. De forventer nå en daglig produksjon på 105 millioner fat i 2030, fra tidligere estimat på 120 millioner fat per dag.

 

Oljen har i moderne tid vært helt avgjørende: Den har avgjort kriger, skapt velstand men også ødelagt nasjoner. En kraftig reduksjon i oljeproduksjonen er en kilde til bekymring for oljeindustrien i dag. Den bør bli en kilde til bekymring for alt fra politikere, miljøaktivister og ikke minst vanlige forbrukere som meg og deg, i morgen.

 

For det som vil skje er at oljeprisen vil stige – i takt med at volumene blir mindre. Dermed får vi følgende effekter man kan tenke litt gjennom:

·         Høyere priser på ALL energi – og dermed å stimulere til bruk av skitne energikilder (les: kull)

·         Mindre lønnsomhet i industri og produksjon

·         Mindre investeringslyst og evne

 

Det blir en ond sirkel: energi er ofte den viktigste innsatsfaktoren i primær produksjon. Stiger prisen på den stiger prisen på alt. Varer som tidligere var lønnsomme å produsere blir ikke det med høyere pris på energi.  Vi må derfor satse alt på å gjøre mer med mindre. ENØK er kanskje mange kjent med: Effektive lyspærer og dusjhoder. Vi må tenke energieffektivisering i et langt større perspektiv. Det er nemlig den eneste muligheten vi har, både i Norge og eller i verden, til å møte de energiutfordringer som en lavere tilgjengelighet av oljeressurser vil skape for oss.

 

Energieffektivisering er faktisk den viktigste energikilden – i alle fall på kort sikt. Undersøkelser viser at potensialet dersom vi utnytter energieffektive løsninger kan det redusere energietterspørselen fra 53 prosent til kun 16 prosent og CO2 utslipp til fra 55 prosent til 11 prosent. Og dette handler ikke om sparedusj eller nye lyspærer.

 

Her kommer nemlig Regjeringen sin månelanding inn. Lille Norge har faktisk en mulighet til å lande på denne månen: Vi har ressursene, menneskene og det som skal til. Men har vi viljen?

 

Da Kennedy lanserte sin månelanding ble NASAs budsjett doblet. Regjeringens månelanding har strengt tatt ikke medført annet enn et par nye professorat, noen vakre ord om ambisjon samt en avtale med et norsk industriselskap. Hadde Regjeringen ment alvor hadde vi satt i gang en like ambisiøs satsning som da norske ingeniører utviklet Troll A-plattformen, den største menneske-skapte konstruksjon som noen gang er flyttet på.

 

Da det norske oljeeventyret startet ble det tatt enorm risiko fra både myndigheter og bedrifter. De samme ambisjoner og den samme risikoviljen bør vi sette in for å løse de utfordringer som nettopp oljen vil få oss inn i de neste tiårene som kommer.

 

Er økt konsulentbruk i staten et problem slik Aftenposten og Norsk Tjenestemannslag fremstiller det i Aftenposten 1. februar? Som representanter fra konsulentselskapene er vi selvfølgelig ikke objektive, men det betyr ikke at vi ikke har en mening. Faktum er at den norske stat ville stoppet dersom konsulentene ikke hadde vært til stede, det er et faktum fagbevegelsen ikke liker, men er like fullt et faktum. Store offentlige virksomheter ville rett og slett ikke fått levert tjenester og systemer som for eksempel sikrer utbetalinger av trygdeytelser og innkreving av skatter.

 

Anita Solhaug i Norsk Tjenestemannslag har tydeligvis engasjert seg i debatten, og til og med tatt dette opp med Statsministeren. Skal vi forstå henne riktig er økt konsulentbruk det samme som at staten drives etter prinsipper fra privat sektor. Dette er en unyansert og lite treffende kritikk, spesielt når den rettes mot konsulentbransjen. Det er faktisk slik at det er Stortinget og Regjeringen som setter mål og rammer for hvordan offentlig sektor skal styres – heldigvis. Det er det gode konsulenter forholder seg til. Det er ikke opp til oss å sette spørsmålstegn ved om privatisering eller økt konkurranse er bra eller dårlig. For eksempel når Posten gjøres om til et AS, ja så bør den også drives som et AS. Hvor langt man vil gå i å privatisere staten er et ideologisk spørsmål, og det kan hun ta opp med Statsministeren.

 

Dersom økt konsulentbruk er et problem må kritikken rettes mot de som kjøper konsulentene, altså staten selv. Når det offentlige legger ut et anbud så antar vi at det er et behov som skal dekkes, som de ikke dekker selv – det være seg kompetanse de ikke har eller rett og slett kapasitet i kritiske perioder som ikke lar seg skaffe gjennom ansettelser. Konsulenter utgjør et viktig kunnskapstilfang for en rekke statlige virksomheter, for en av våre oppgaver er blant annet å sette virksomhetene i stand til å utføre jobben selv.

 

Når konsulentmarkedet øker er det fordi etterspørselen øker, økt etterspørsel er for de fleste et gode – for fagbevegelsen et problem så lenge det ikke dreier seg om tjenester eller produkter som deres egne medlemmer produserer. Når staten bruker flere konsulenter, er det fordi staten selv vurderer at konsulentene har den kompetansen som skal til for at den statlige virksomheten skal få jobben gjort. 

I disse dager takker vi 2000-tallet for skiftet. Vi legger bak oss det Time Magazine kanskje litt overdramatisk kalte historiens verste tiår med finanskriser, kriger, terror, tsunamier, gigantsvindler og et miljø på vei mot stupet uten at verdens folkevalgte evnet å trykke nevneverdig på bremsen. Når man i tillegg tar med Reality-sjangerens totale eterdominans kan man vel konkludere med at vi kunne gjort ting bedre. Mye bedre. 

Men hva med 2010-tallet? Det er ikke akkurat mangel på spådommer der ute. Harvard Business Review peker blant annet på at den grønne økonomien vil gjøre seg mer gjeldende i dette tiåret enn i det forrige, og at utviklingsland virkelig vil bli både markeder og konkurrenter til den industrialiserte verden. Ecopreneur mener at det neste tiåret vil bli preget av ”business as usual”, men at bærekraft, urbanisering og sosiale medier vil stå i sentrum, mens Futurelab blant annet forutser at ”lykke” vil utkonkurrere ”BNP” som måleenhet for et samfunns økonomiske fremgang, at de beste arbeidstakerne vil se på seg selv som merkevarer og at små bedrifter vil bli økonomiens viktigste drivkraft. Entrepreneur.com tror den gruppen som nærmer seg – eller har passert – pensjonsalderen vil bli stadig viktigere, både som arbeidsressurs og som marked, og at ”buying local” – å kjøpe mat som blir dyrket nærme der den blir spist – vil bli viktigere. Selv Dagens Næringsliv kaster seg på spåkonebølgen og konstaterer at den vestlige verden vil svekkes, vitenskapen vil styrkes, Islam vil fryktes og ungdommene vil bli både prektige og konservative. 

Hva jeg tror kommer til å skje i 2010-tallet? Jeg vet ikke. Men jeg vet hva jeg håper vil skje. Jeg håper at vi får et fornuftig klimaregime med bred oppslutning, som gir varige reduksjoner i utslipp i hele verden. Jeg håper verdensøkonomien vokser på en bærekraftig måte, med åpne økonomier der de fattigste landene får tilgang til nye markeder. Og jeg håper Norge for alvor tør å tenke nytt og modig når vi forhåpentligvis går fra en råvareøkonomi til en kunnskapsøkonomi. Det er kanskje litt naivt. Men det er lov å håpe og det er lov å tro at 2010 blir bedre enn 2000-tallet.

 Derfor sier jeg: Velkommen, 2010! Vi har ventet på deg, og vi stoler på deg!

Banksjefenes banksjef, Svein Gjedrem, hadde et dilemma i forhold til rentehevelsen i slutten av oktober. Han valgte rett. Vår nye næringsminister Trond Giskes dilemma er mellom å holde norsk næringsliv kunstig i live eller å satse på ny fremtidsrettet industri.

Regjeringen slår seg på brystet og sier at de sikrer arbeid til alle, og hevder samtidig at de satser på innovasjon – ja, endog grønt. Men konkrete satsninger har vi ikke sett så mye til. Regjeringen må slutte å ta nølende steg. Nå må marsjstøvlene trekkes på.

Flere skal ha det til at Giske er LO sin mann, og at han derfor vil holde en beskyttende, ja endog subsidierende hånd, over norsk næringsliv. Men han har kraft og makt nok til å dra med seg LO til å utvikle norsk industri i en grønn retning bygget på innovasjon og skaperlyst. Giske har tidligere vist seg som en handlekraftig politiker.

Vi får håpe han vil det rette. At han tør å starte den lange marsjen. Jeg tror han er i stand til det.

”Det handler om å tenke som den gang det gjaldt å ta rotta på Hitler”, sa den britiske klimaambassadøren John Aston. ”For da spør du ikke hva det koster, men hiver i det som må til for å iverksette D-dagen, landgangen i Normandie”. I Norge har vi pengene. Vi har kompetansen. Men har vi viljen?

Jeg har bare et ønske: at Giske leder an i korstoget for å etablere en ny og grønn norsk industri.

For vi er ikke i front. Kina og India har tatt ledelsen innen grønn industri. Kinesere ber Norge bidra med miljøteknologi i Kinas milliardmarked, men kinesiske næringslivsfolk registrerer at norsk industri er godt på hælene. WWF la i oktober frem rapporten ”Norge og den grønne dragen”.  Den viser at Norge gir bistand til Kina, men gjør lite og ingenting for å få norsk industri til å satse på miljøteknologi i landet. Tenk hvilken effekt det ville fått dersom norske industribedrifter eksporterte sine løsninger til Kina? Det finnes eksempler, men dessverre alt for få. Eksempler? Klikk denne lenken og les:

Et norsk miljøprosjekt i Kinas sementindustri kan gi CO2-kutt som tilsvarer det dobbelte av Norges samlede utslipp av klimagasser.

Innovasjonstakten i Norge er på linje med den i land vi ikke gladelig sammenligner oss med, nemlig Estland, Tsjekkia og Kypros. Det viser en undersøkelse gjort av Eurostat. Vi kommer dårlig ut på innovasjon og entreprenørskap. Det er ingen tvil om at norske selskaper har dårligere vilkår enn svenske og danske. Norske bedriftsledere er ikke dårligere enn sine kollegaer i Norden, så kanskje det er rammebetingelsene det er noe galt med?

Noen grep jeg mener Giske må ta er populære. Andre vil provosere. Ett handler om å bedre rammebetingelsene. Bedre støtteordninger og en samordning av virkemiddelapparatet. I stedet for å hindre med reguleringer og byråkrati, bør Giske gjøre alle offentlige instanser som er i kontakt med norske bedrifter til medhjelpere og gode rådgivere. 

Ett annet grep er å la markedskreftene råde. La sentralbanksjef Gjedrem får styre etter inflasjonsmålet, slik at renten øker. Det vil tvinge tradisjonsbasert norsk industri til å omstille seg over til mer lønnsom grønn industri, eller rett og slett legge ned. Arbeidsplasser blir da flyttet fra gammel til ny industri.  For Grenland ble det en velsignelse at Norske Skog la ned Union. Det har skapt ny giv til området. Eksemplene er mange på lokalsamfunn som har opplevd voldsom velstandsutvikling nettopp på grunn av at ulønnsomme selskaper forsvant og skapte rom for nye og fremtidsrettede selskaper.

Dette er ikke den endelige fasiten. Men det er viktige diskusjonsemner Giske må ta med seg til næringslivet. Giske må være forsiktig med å love for mye og skape gale forventninger hos dem som jobber i den tradisjonelle gamle industrien. Dersom markedet til de gamle bedriftene forsvinner, så hjelper et rentefritt lån fra Innovasjon Norge sørgelig lite.

Den nye næringsministeren har nå en unik mulighet til å bli en av de fremste ministrene på næringslivsfeltet som virkelig tenker og handler langsiktig.

Så, Giske, jeg har en viktig anbefaling til deg: Hold fingrene borte fra den gamle industrien.

Bruk pågangsiveren og handlekraften din du viste i Kulturdepartementet til å utforme en helhetlig gjennomførbar strategi for grønn innovasjon og industri.
Jeg har stor tro på næringsminister Trond Giske. Lykke til med korstoget!

Så lenge de rødgrønne sitter i regjering, kan vi glemme et nyskapende og innovativt Norge som skaper nye arbeidsplasser av de globale miljøutfordringene.

Tenk deg følgende situasjon: Du sitter på toget, i bilkø eller kanskje i godstolen foran TV-en og tenker på de enorme miljøutfordringene Norge og verden står overfor i årene som kommer. Kina og India kommer til å spy ut enorme mengder CO2 når middelklassen sakte men sikkert gjør seg mer gjeldende, giganten USA kvier seg for å skrive under forpliktende utslippsavtaler, den mektige og globale oljeindustrien toer sine hender og forsøker å argumentere for at oljesand er miljøvennlig, den tradisjonelle industrien gjør alt for å opprettholde status quo. Dette høres ut som en god oppskrift på at verden går til et brennende varmt sted – på første klasse – så en naturlig reaksjon kunne kanskje vært, hva gjør vi nå? Tenkt deg altså at du sitter på toget, i bilkø eller kanskje i godstolen hjemme, og plutselig får en strålende ide! Gründeren i deg våkner, du har kommet opp med noe som er like enkelt som det er genialt, og som kan gi et lite bidrag til å løse noen av de globale miljøproblemene verden står overfor i tiden framover. Følelsen av å ha vunnet i Lotto slår inn – dette må være strålende, både for din egen økonomi, og for verden for øvrig. Det er bare ett stort problem. Du har vært så uheldig å bosette deg i et land som har en innovasjonstakt på linje med Estland, Tsjekkia og Kypros, i følge en helt ny undersøkelse gjort av Eurostat. I følge denne undersøkelsen kommer vi svakt ut på parametrene innovasjon og entreprenørskap, samt immaterielle rettigheter som opphavsrett til åndsverk og designrettigheter. Vi ligger også under EU-snittet når det gjelder å overføre nyskapende ideer til nye produkter. Sjansen for at du får brukt din geniale ide er med andre ord heller lav.

Dette har sin meget naturlige forklaring, nemlig at Regjeringen er en snegle når det kommer til å jobbe for norsk entreprenørskap. Viljen til å støtte mennesker som tenker nytt er lav – manglende støtteordninger, svake rammebetingelser og drepende byråkrati kan ta motet fra de aller fleste. Den rødgrønne regjeringen ser heller ikke ut til å ha noen spesielle interesser i å prioritere gründerne i årene som kommer. For SV og SP er dette en ikke-sak. AP er et bunnsolid industriparti med tette bånd til LO, en koalisjon som er mye mer interessert i å holde kunstig liv i dagens industriarbeidsplasser, enn å tenke hvordan fremtidens industriarbeidsplasser vil se ut. LO har stor makt over AP og resten av regjeringen, og med kampsaker som henger igjen fra den industrielle revolusjonens gullalder er ikke akkurat forholdene for å tenke nyskaping og gründerskap ideelle. Den kortsiktige politiske gevinsten ved å opprettholde det gamle, er helt åpenbart større enn å ta risikoen ved å tenke nytt. Problemet er bare at når det gjelder verdens miljøutfordringer, så løper tiden (og forretningsmulighetene!) fra oss. Verden står overfor gigantiske utfordringer i årene som kommer – utfordringer som kommer til å skape et marked for grønne løsninger hvis størrelsen ingen ennå har begrep om. Verden utenfor har forstått dette, bare tenk på den amerikanske industrigiganten General Electrics massive satsing på miljøvennlige løsninger. Forretningsområdet med det kreative navnet ”Ecomagination” tjener allerede meget gode penger. Tro det eller ei, men det finnes en tid da Norge må klare seg uten olje og gassinntektene fra Nordsjøen. Hva skal vi leve av da? Jeg vet man kan spise snegler, også de man er så uheldige å få i hagen og som fortærer alt som forsøker å spire og gro. De er absolutt noen seige fyrer som ikke gir seg med det første – de må bare saltes godt og kokes noen timer først. Bon appetit.

 

Arbeidsminister Dag Terje Andersen og resten av regjeringen ser ikke konsekvensen av egen politikk når de ensidig arbeider for et mindre fleksibelt arbeidsliv. Høringen vedrørende ny arbeidsmiljølov så langt peker i én retning – færre arbeidstakere kan defineres å ha en særlig selvstendig stilling og innstramming av overtid og mulighet til å jobbe utover ukens 40 arbeidstimer. Vel og bra, men det er her at virkemidlene ikke står i forhold til utviklingen av fremtidens arbeidsliv.

Slik det ligger an nå vil innstramming av arbeidsmiljøloven få negative konsekvenser for kunnskapsbedriftene, for eksempel advokater, konsulenter, arkitekter etc. Disse bedriftene er kjennetegnet ved at råvaren er deres kunnskap og at de ikke er avhengige av fabrikklokaler eller utstyr for å utøve sitt arbeid. Samme arbeid kan stort sett løses av store firmaer og små firmaer, og er i mange tilfeller ikke avhengig av store investeringer i infrastruktur etc. Derfor er frihetsgraden stor i kunnskapsintensive bedrifter, og arbeidstakerne kan ofte velge om de vil jobbe i et firma eller ”AS meg selv”.

Endringene i arbeidsmiljøloven ble tydeligvis lagt på is på grunn av valget. Dag Terje Andresen og regjeringen vet at det er lite populært bare å foreslå innstramninger i arbeidsmiljøloven, og ikke tilpasse den til fremtidens næringsliv som har behov for økt fleksibilitet. Samtidig har Arbeidstilsynet dessverre vist at de har tatt en aktiv holdning mot behovet det nye næringslivet har for fleksibilitet. Boten mot konsulentselskapet Ernst & Young viser at det blir vanskeligere å drive fornuftig og forsvarlig med den måten Arbeidstilsynet praktiserer arbeidsmiljøloven.

Når de kunnskapsbedriftene som velger å ansette og gi sine ansatte både lovpålagte og ikke lovpålagte goder som pensjon og forsikringer – og samtidig er arbeidstakerens sikkerhetsnett ved permisjoner og sykdom – blir straffet for ikke å følge en arbeidsmiljølov som er tilpasset gamle tradisjonelle industribedrifter, gir dette store utfordringer for alle parter.

Skal en advokat som forsvarer en tiltalt la være å forberede seg til en rettssak mandag morgen hvis han eller hun allerede har jobbet 40 timer uken før? Skal norske konsulentselskap fortelle sin oppdragsgiver at de ikke kan jobbe mer enn 40 timer i uka midt i en regnskapsavslutning som skal meldes til Oslo børs, eller i en krisesituasjon hvor pengene renner ut og skifteretten er fire dager unna? Selvfølgelig ikke. Men i realiteten er dette konsekvensen av en innstramming i arbeidsmiljøloven.

Blant andre LO hevder at dagens praksis har sklidd ut, og at det arbeides langt mer enn tidligere. De fleste ser at dette ikke medfører riktighet. Arbeidsmiljølovens 40 timer og hovedavtalens 37,5 timer er i praksis en reduksjon på 30 % siden 50-tallet. De fleste tror heller ikke på at vi arbeider mindre overtid før enn nå. For kunnskapsbedriftene er det ikke snakk at det har sklidd ut – det har alltid vært slik. Det nye er at Arbeidstilsynet har begynt å kontrollere og bøtelegge de som jobber for mye.

Mitt poeng er at ytterligere innstramminger i arbeidsmiljøloven vil medføre at man blir presset ut i et uorganisert arbeidsliv. Vi vil se konsulentselskap og advokatfirma som er sammensatt av enkeltmannsfirma under felles logo. Det vil styre unna ansettelser og vil i tillegg ”spare” overheadkostnader som pensjon og forsikring.

I et enkeltmannsfirma kan man jobbe så mye man vil og trenger ikke tenke på en bot fra arbeidstilsynet, og med lavere kostnader vil konkurranseevnen styrkes ytterligere. Da er det åpenbart at kunnskapsbedrifter som organiseres seg som AS ligger dårlig an. Sikkerhetsnettet som et firma faktisk representerer er borte. Dette er neppe til det beste for unge advokater eller revisorer som ønsker å jobbe med det de er utdannet til. Hvordan skal de får råd til å være hjemme med barn, eller dekke sine kostnader ved sykdom? Og for ikke å snakke om pensjonssparing som sjeldent blir prioritert av en 25-årig dersom alt skal betales direkte fra egen lomme.

Det viktigste likevel er hvordan kunnskapsbedrifter skal kunne utvikle seg faglig dersom det ikke iverksettes av et firma – kurs, utdanningsopphold etc. blir sjeldent prioritert dersom det innebærer at dagen ikke blir fakturert!

Soria Moria II-erklæringen skal nå skrives. Utfordringen til de rødgrønne blir formidabel, og et av de vanskeligste spørsmålene blir: Skal regjeringen fortsette å holde fremtidens næringsliv som gissel for det etablerte og tradisjonelle, for status quo, eller skal de legge til rette for fremtidens verdiskaping i Norge?

 

Politikerne har allerede en rekke utfordringer å bli enige om: Skole og barn, miljø, helse og omsorg, samferdsel og skatter og avgifter. Vår største bekymring som næringslivsledere er at private bedrifter blir skadelidende i den hestehandelen de tre regjeringspartiene nå må gjøre. Ikke nødvendigvis for at de er imot et privat næringsliv, men rett og slett fordi de ikke prioriterer et fremtidsrettet næringsliv som skal overta der oljeinntektene slutter.

 

NHO melder om behov for økte utlånsrammer fra Innovasjon Norge for å redde bedrifter som sliter. Men det er viktig at denne pengestøtten fra Innovasjon Norge ikke går til å redde bedrifter som driver tradisjonelt, men som på grunn av endringer i markedsdynamikken ikke vil overleve over tid uansett.  Min bekymring er at regjeringen vil satse fellesskapets midler på hester som allerede er halvdøde.  Når staten skal gi sin støtte, bør det være bedriftens forretningspotensial i fremtiden som må ligge til grunn.

 

Det må bli slutt på å skjerme dinosaurene i næringslivet bare for å redde arbeidsplasser. Vi må heller skape nye arbeidsplasser, og vi må skape mange av dem. Til det trenger vi kompetanse og rammebetingelser som gjør det mulig å utvikle det nye næringslivet. Vi ønsker oss en regjering som spiller på lag for fremtidens næringsliv, ikke en som er redd for partimålinger og brølende dinosauriske industriledere.

 

NHOs konkurransebarometer fra 2008 viser at vi taper terreng i forhold til våre naboland, spesielt innen utdanning, kompetanse og energi og miljø. Sverige og Danmark opplever fremgang. Og til tross for at regjeringen har evnet å begrense skadevirkningene av den globale økonomiske krisen, har ikke satsingen på ny kompetanse og nytt næringsliv sett dagens lys. Sverige og Danmark, som er hardere rammet av krisen, har lagt forholdene enda bedre til rette for fremtidens næringsliv. De har rett og slett utnyttet krisen for å posisjonere landenes næringsliv for fremtiden.

 

Dette handler om at vi må ha flere ben å stå på. Fleksibiliteten i næringslivet må økes, både når det gjelder hvilke industrier vi satser på, hvordan vi tilpasser arbeidstiden, hvordan vi takler pensjonsreformen og hva slags arbeidsmiljølov vi får.

 

Statsminister Jens Stoltenberg er opptatt av at han ikke vil ta noen avgjørelser før han har nok faktagrunnlag. På dette området vet vi allerede nok: Oljen tar slutt, konkurransen fra naboland blir større, Kina og resten av Asia overtar stadig større del av verdensøkonomien, innvandringen fra Afrika til Europa kommer til å øke betraktelig, norsk utdanning og kompetansenivå er for lavt, og slik kan vi fortsette å ramse opp. Vi vet nok. Nå må det handles. Og det raskt.  Under Soria Moria II-forhandlingene.

Venstresiden i norsk politikk bringer til torgs lovnader om ”arbeid til alle” under årets valgkamp. De borgerliges løfter handler om ”å legge til rette for eksisterende og nytt næringsliv”.  Begge sider serverer kjente ideologiske floskler. Ingen av dem viser at de er i stand til å forberede Norge på tiden etter at oljen tar slutt.

Da kan man gjøre som valganalytiker Svein Tore Marthinsen gjør i en kronikk i Aftenposten 12. august. Han formulerer det mange ikke tør å si: ”Tenk om Frp lykkes i sitt prosjekt”. Marthinsen tror ikke det vil skje, og jeg håper ikke at det skjer - men om det skjedde – da kunne det tenkes at Norge ender opp med å bli radikalt endret. En endring som mange hevder, stadig i følge Marthinsen, er overmoden i et samfunn som er i ferd med å stivne i formen.

Selv om jeg ikke nødvendigvis tror at en slik endring vil være til det bedre, har Marthinsen rett i at det norske samfunnet er i ferd med å stivne i formen. Nordmenn og norske myndigheter er dessverre blitt så selvgode at de ikke ser hva som skal til for at Norge og norsk næringsliv skal forandre seg, og det i god tid før oljealderen tar slutt. Politikernes programerklæringer innen utdanning, forskning, innovasjon og tilrettelegging for norsk næringsliv er for innholdsløst og svakt. Norge kan bli det nye GM. Strippet for evne til å skape nye tanker og ideer.

Styreformannen i General Motors (GM), Rick Wagoner, erklærte rett før jul i fjor at selskapet hans var klar til å lede an i utviklingen av biler i 100 år til. Dette er en kommentar som bare kunne kommet fra munnen på noen som enten var naivt optimistisk eller håpløst desillusjonert. GM gikk ikke konkurs fordi de gjorde én spesiell gal avgjørelse. Det var heller ikke fordi de ikke gjorde noe som helst. Men de gikk konkurs fordi de ble for selvgode. Et lite kortsiktig steg ad gangen. Som en som røker to pakker sigaretter om dagen. GM tok selvmord steg for steg. Ledelsen belønnet finansiell sjonglering høyere enn inspirerende ingeniørarbeid, og lot MBA-typer bestemme over bilfolket på gulvet.

Amerikansk bilindustri gikk nedenom og hjem fordi de var selvrettferdige og argumenterte for hvorfor deres fastgrodde og gamle måte fortsatt var en riktig måte å produsere biler på. Det samme gjør norske politikere i forhold til hvordan vi skal skape nytt næringsliv. Verken innovasjonsevnen eller innovasjonstakten blant norske styresmakter og bedrifter er god nok. Endringskompetansen er rett og slett mangelfull. Både ledere, ansatte og politikere setter seg på bakbena når noe bør endres bort fra det etablerte.

I følge strategi-guru Gary Hamel er det er tre ting som vanligvis gjør ledere i overkant selvrettferdige. Det første handler om praktiske vanskeligheter i å opprettholde leveranser som er over gjennomsnittlig bra. Deretter handler det om å fornye strategier som tidligere var vitale og levende, men som plutselig drar på årene. Til sist handler det om at utviklingen ruster fast. Men det er også en fjerde grunn. Suksess korrumperer. Straks et selskap blir industrileder, begynner ansatte – fra topp til bunn – å tenke defensivt. Plutselig føler de ansatte at de har mer å tape på å utfordre status quo enn å kaste den rundt for å komme på nye og bedre ideer.  Endringskompetansen forvitrer. Dette er også en god beskrivelse på situasjonen i Norge i dag. Og valgkampen.

Tom Tidemann går til kjernen på problemet i Dagens Næringsliv, samme dag som Marthinsen. Han påpeker at det er komplisert og risikofylt å være gründer i Norge sammenliknet med andre land i Europa. Dermed blir det vanskelig å tenke nytt for å skape et næringsliv som skal overta der oljen slutter. Og når det er så vanskelig å starte noe nytt, hvor vanskelig er det ikke da å endre noe gammelt? Vi må bli flinkere til å se Norge utenfra hvis vi skal unngå å gå i GM-fella.  Vår suksess vil måles etter omstillingsevne og evnen til å takle oppfattelsen av egen fortreffelighet. Det er med dette i mente at det norske folk bør gå til valgurnene 14. september.

 

Norge er for en gang skyld på den internasjonale forskningsarena med Jørn Hurums oppdagelse av Ida – da er trist å se at flere av hans kolleger bruker anledningen til å kritisere og undergrave denne hendelsen. For et lite land er dette en stor begivenhet som bør feires av et samlet forskningsmiljø. Hurum har gjennom sin Ida gjort mer for forskningen enn noen har gjort på lenge. Norges har styrket sin status som forskningsland entret og den internasjonale forskningsarena på et nytt område hvor vi tidligere har vært en lilleputt. Det er ikke meningen å undervurdere norsk forskning, men realiteten er at Norge som land er på størrelse med en forstad til Boston – da sier det seg selv at vi ikke kan spille en hovedrolle på alle forskningsfronter. 

Jørn Hurums oppdagelse er ekstraordinær, dessverre er ikke reaksjonene fra det øvrige forskningsmiljøet det. Alt for ofte blir  norske forskere som trer frem på den offentlige arena kritisert av sine kolleger. Stikke seg frem og vise allmennheten sine resultater er ikke like anerkjent som å publisere sine resultater i en forskningspublikasjon som leses av et meget begrenset publikum. Når en gjennomsnittlig doktoravhandling leses av tre til fem personer er det på høy tid å gjøre noe. 

Om det er jantelov eller misunnelse som er roten til kritikken er uinteressant, det interessante er om forskningsmiljøet evner å verdsette de som lever opp til Universitetsloven.  Den understreker, i tillegg til forskning og utdanning, universitetenes  formidlingsoppgave. Min oppfordring er at vi sammen hyller Jørn Hurum for hans innsats, det vi skal beskylde ham for er å:

·       Bidra til økt rekruttering innen naturvitenskapelige fag
·       Skape interesse i befolkningen for forskning
·       Heve opinionens holdning til forskning generelt og skape aksept for økte overføringer til forskningen i fremtiden
·       Heve Norges status som forskningsmiljø internasjonalt og gi Norge tilgang til nye
        internasjonale forskningsmiljøer

Vi gratulerer og gleder oss på Jørn Hurums vegne!

På tirsdag debatterte Stortinget en mye omtalt stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar. Stortingsmeldinger er ikke formelle lovforslag, men er en preliminær høringsrunde, som kommer i et tidlig stadium i forkant av at et formelt lovforslag sendes til Stortinget. Meldingen signaliserer at en lov basert på denne vil etablere en rapporteringsplikt for bedrifters arbeid innen den vidt definerte kategorien samfunnsansvar.  

I et innlegg i Dagens Næringsliv på tirsdag, argumenterer Hilde Widerøe Wibe, leder for kommunikasjon og samfunnskontakt i Abelia, at moralen ikke blir bedre i norske bedrifter av et krav om rapportering, og at norske bedrifter tar plenty samfunnsansvar allerede, av rent forretningsmessige grunner. Rapporteringsplikten i seg selv blir bare et meningsløst merarbeid. 

Det er ganske riktig helt åpenbare forretningsmessige grunner til å ha en sterk ansvarsfølelse for samfunnet og verden omkring. Når regjeringen nå likevel presenterer denne stortingsmeldingen, er det i erkjennelsen av at tempoet og dybden norske virksomheters CSR-arbeid ikke er stort nok. Wibes egen undersøkelse om kunnskapsbedrifters samfunnsbidrag støtter paradoksalt nok dette synet – tallene viser for eksempel at 50 prosent av norske bedrifter har en eller annen form for miljøsatsning, og kun 11 prosent arbeider med menneskerettigheter. Det er vel ikke akkurat en overdrivelse å si at her er det rom for forbedring.Fordelen med de nye reglene er at det skaper en gjennomsiktighet, og økt gjennomsiktighet gir økt mulighet for forbrukerne å velge produkter med riktig etisk profil.  

For å snu det på hodet: Rapporteringsplikten gir bedriftene en enestående mulighet til å nå frem til en ny generasjon forbrukere,  som er opptatt av miljø og etikk på et helt annet nivå enn det tidligere generasjoner med forbrukere har vært, og som finner og deler informasjon om etikksinker raskere enn noensinne i historien.

Det beste hadde vært om at ledelsen i alle norske bedrifter intuitivt forstod at ansvarsfølelse for bærekraft i den globale samfunnsutviklingen er en forretningsmessig fordel – for dét er det. Abelias egne tall viser dessverre at dette ikke er tilfellet. Lovpålagt rapporteringsplikt er dessverre det sparket i baken norske bedrifter trenger.