Ok. Spar meg for alle påminnelsene om hvor mye morsomme ting jeg har gått glipp av i helgen. Det gir liksom ingen mening i å sitte ved PC’en å lese om hvor gøy folk har det i maratonløypa, eller på naboens fest. Du ser rett og slett for dum ut med slipset på hodet.

Jeg skal være ærlige med dere. Jeg har ingen ide om hvordan du følger meg, for jeg følger for tiden veldig få. Men Hartmark følger ganske mange på Twitter, herunder Konsulentguiden og Idar Vollvik. Og for hvert tiende sekund, virker det som, vibrerer HTC Diamond-telefonen min med en beskjed fra twitter om noe som en eller annen er i ferd med å gjøre. Det er bare et problem; Jeg er egentlig ikke interessert i hva folk driver med. Og om jeg virkelig var interessert i hva andre drev med, ville jeg heller ringe dem eller sende dem en tekstmelding.

I juni kommenterte vår kollega Kjersti Holseter Hartmarks twitring på følgende måte: - Vanlig selskapskommunikasjon er som regel kun enveis, men her er man i en reell dialog med brukerne. Det å lytte til samtalen og høre hva som sies om deg, konkurrentene og bransjen er i seg selv veldig verdifullt. Dette sosiale, dialogiske prinsippet gjør kommunikasjonen mer involverende, og er en mye mer effektiv måte for oss å dele informasjon på, men også dele Hartmarks kultur og verdier.

Jeg kunne ikke sagt det bedre!

…Så om du trenger noe mer informasjon, får du følge med på twitter.com/Hartmark

De siste dagers debatt har vist at Øyvind Thorsens sitat: "Det er grunn til å tro at TV-signaler og kloakk går i samme kabel" er nærmere sannheten enn vi ønsker å tro. Den ene kommentatoren etter den andre velter seg i kjendisstoff og personkonflikter og får fullt utløp for sitt undertrykte Se & Hør anlegg. Dette pakkes inn i et storpolitisk drama som skal rettferdiggjøre deres engasjement og uttallige kommentarer over samme tema. Saken fikk mer enn nok oppmerksomhet sist gang. Vallas bok fortjener selvfølgelig en kommentar - men langt fra den massive oppmerksomheten i så mange dager. Valla/Yssen saken skygger for alle de viktige saker som vi har i både Norge og resten av verden, og setter agandaen for nyhetsbildet som oppleves som pinlig.

La oss håpe at det kommer noe godt ut av denne saken likevel. Kanskje det kommer en debatt om hvordan virksomheter kan bidra til å skape et godt arbeidsmiljø, og hvordan vanskelige personalsaker kan løses uten å spore av i uante retninger. Eller at NHO og LO kan arbeide videre med prosjektet "mobbing på arbeidsplassen" gjennom forebyggende arbeid og skolering av ledere.
Men faren er derimot stor for at mediedekningen har bidratt til en utmatting ift dette viktige temaet og dermed blir stående igjen som en krangel mellom to sterke personligheter i en politisk boksering.

Ønker alle en riktig god jul og et godt nytt år.
I 2007 vil det fortsatt komme innlegg på bloggen om samfunn og næringsliv.

Med vennlig hilsen
Bjørn Arild Wisth

1. januar 2005 er det 15 år siden Norge åpnet opp for verden første frie kraftmarkedt. Like etter ble Sverige med og vi pluteselig var verden første internasjonale kraftmarked etablert. På verdensbasis var dette et lite kraftmarkedt men dog det første.

I løpet av de 15 år som har gått har diskusjonen vært tildels høylytt om dette var en suksess eller ikke. Bensin på bålet har vært drevet av diskusjonen om kraftpriser, markedsaktørers makt, kraftberedskap og ikke minst politisk styring av natrurressurser. Vi vet ikke hvordan utviklingen av kraftmarkedet ville ha artet seg dersom Stortinget fortsatt hadde bestemt kraftsprisen hvert eneste år, men det er lite sannsynlig at det ville vært store endringer fra dagens kraftpriser. Jeg tror vi utvilsomt har dekning for å hevde at kraftmarkedet i dag styres av tilbud og etterspørsel og at aktørene på mange områder oppfører seg som markedsaktører og ikke politiske virkemidler. Allikevel ser vi at debatten blusser opp.

Problemet med vårt frie kraftmarked er først og fremst eierstruturen og manglende politisk innsikt i hvilke beslutninger man tidligere har fattet.

Spørsmålet vi nå, 15 år etter, bør stille oss er om kraftmarkedet har utviklet seg til et velfungerende marked hvor tilbud og etterspørsel regulerer prisutviklingen.

"Pasienten først" var navnet på omstillingsprogrammet til ett av Norges største sykehus for 6 år siden. Umiddelbart var tittelen positiv fordi den assosierte til bedre tjenester til pasientene og mer helse for hver krone. Men hvis pasienten plutselig skulle være først....hvem i all verden hadde vært først tidligere?

Hvert eneste år, siden midt på 1990-tallet har utgiftene til helsevesenet fordoblet seg (ref. DN 23.11.05), og utgiftene til helsevesenet utgjør nå blant de største postene på statsbudsjettet i tillegg til trygdeutbetalinger. Dette har sannsynligvis bidratt til å løfte norsk helsevesen fra en 11. plass i 2000 til en 2. plass i 2003, blant de 19 industriland som inngikk i undersøkelsen til British Medical Journal.

Spørsmålet om kvalitet i helsevesenet er ikke frikoblet fra kostnadsspørsmålet, selv om diskusjonen ikke bærer preg av det. Spørsmålet er om vi har fått mer helse for hver krone eller om de økte bevilgningen kun har gitt oss mer helse til en høyere pris?

Er løsningen mer penger? Neppe, det er lenge siden forskningsrapporten fra NIBR viste at økte overføringer til sykehusene ikke ga mer eller bedre helse alene. Måten pengene ble brukt på var den viktigste årsaken til volum og kvalitetsøkning. At mye av de økte bevilgningen har gått til økte legelønninger gir oss ikke mer eller bedre helsetjenester, kun dyrere. Skepsisen til legestanden blir heller ikke mindre når vi vet at leger misbruker sin stilling ved å arbeide for konkurrerende virksomhet og henviser til egen privatklinikk. For alle andre yrkesgrupper ville lignede praksis ført til umiddelbart oppsigelse, dette gjelder ikke for leger.

Er løsningen andre styringsstrukturer eller administrative reformer? Det vil vise seg om noen år om Helsereformen gir oss et bedre tilbud. Forhåpentligvis gjør den det, men vi er nødt til å vurdere om kostnaden stod i forhold til effekten.

Norske sykehus må i langt større grad må se på måten de driver på og hvordan arbeidet organiseres og styres i det daglige. Store papirtigere har vi liten tro på. Vi må gjerne fordoble bevilgningen, men da må også tjenestene fordobles. Norske sykehus trenger som alle andre virksomheter styring, organisering og ikke minst en etikk som gjennomsyrer kulturen. At sykehus opplever seg selv som spesielle er ingen unnskyldning for ikke å gjennomføre de grep som er nødvendige.

Kraftproduksjonen på Kola fremstår med et overskudd av energi i overskuelig fremtid inklusive vannkraft, kjernekraft og gass (bla. Shtokman feltet). Denne kraften er i dag innelåst i en kraftlomme pga manglende overføringskapasitet. For Norge innebærer dette en enorm mulighet ved at denne kraften kan gi grunnlag for langsiktig industriell utvikling i Nord Norge. Dersom det legges til rette for kraftoverføring fra Kola til Norge kan vi legge grunnlaget for etablering av norsk industri i Finmark. Dette bør være musikk i ørene for både regionen og distrikspolitikere.

Det er likevel et stort MEN, knyttet til dette. Store deler av denne kraften er basert på kjernekraft, og Norge kan derfor komme i et miljødilemma dersom kjernekraft skal være grunnlaget for vår industrielle satsning. De siste årene har kjernekraft stort sett vært en diskusjonen om nedleggelse pga miljøfaren. Som en konsekvens av dette har det ikke vært bygget atomkraftverk i Europa de siste 14 årene. Likevel ser det ut som om kjernekraft er den eneste muligheten for å dekke opp fremtidens energibehov, se Aftenposten skriver torsdag 17. november om bruk av "ren" atomkraft. Finland blant de eneste landene i vesten som nå bygger kjernekraftverk og er nå i gang med byggingen av sin femte reaktor. Frankrike har også planlagt bygging av ny reaktor i 2007.  I resten av verden er nærmere 30 reaktorer i ferd med å bygges.

Norge står derfor overfor et dilemma som må løses. Skal vi legge til rette for overføring av kraft fra Kola for å bygge ut kraftkrevende industri i Norge eller skal vi la denne sjansen gå fra oss pga miljøpolitiske hensyn? Uansett hva Norge velger så vil kjernekraftverkene på Kola bli liggende der. Vår mulighet til å påvirke sikkerheten ved disse anleggende er bare mulig gjennom samarbeid. Når vi vet at privatiseringen av russiske kjernekraftverk er i full gang er den beste muligheten for påvirkning gjennom langsiktige og forpliktende kommersielle avtaler. Det er en rolle som Norge bør ta.

Norge får dermed i pose og sekk. Vi får tilgang til kraft som gir grobun for industriellutvikling og økt sysselsetting i Finmark samtidig som vi kan påvirke sikkerheten på disse kjernekraftverkene. Samtidig kan vi stoppe importen av kullkraft fra kontinentet og sikre eget kraftbehov i mange år fremover.

Se også: NHOs årskonferanse 2006 "Årskonferansen  et kunnskapsløft"

Tall fra SSB viser at 6 av 10 nyetablerte foretak i 2001 overlevde i ett år (2002) og 5 av 10 var fortsatt i aktivitet etter to år (2003). Blant de foretakene som overlevde i 2003 har gjennomsnittlig sysselsetting økt fra en sysselsatt i 2001 til tre sysselsatte i 2003.  

Den høyeste overlevelseraten finner vi i Bygg og anlegg og Hotell og restaurant, hvor mer enn 60 % av foretakene fortsatt var i drift etter to år. Taperne finner vi innen Undervisning og Fiansielle tjenesteyting og forsikring.

Menn har en høyere overlevelse i næringslivet enn kvinner med 52,2 prosent i forhold til 43,8 prosent. Desto eldre etablereren er, jo høyere overlevelsesgrad. 59 prosent av de over 67 år og eldre, og som startet opp et foretak i 2002, har fortsatt en virksomhet som er aktiv i 2003. 40 prosent av eiere mellom 16-24 år har et aktivt foretak året etter etableringen.

Av etablerere med bare grunnskoleutdanning er det 54 prosent som fortsatt har en aktiv virksomhet i 2003. Av de som har lavere høyere utdanning er denne andelen på 45 prosent. Høyest overlevelse finner vi blant de som er utdannet innenfor fagfeltet naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag. (Kilde: SSB)

Regjeringen og LO har begge uttalt sin bekymring for økt bruk av midlertidige ansettelser. Utnyttelse av arbeidskraft og usosial holdning har næringslivet blitt beskylt for. Vi i det private legger ikke skjul på at vi ønsker en noe utvidet mulighet for bruk av midlertidige ansettelser, fordi det vil gi økt fleksibilitet. Men vi tror også at dette vil bidra til økt sysselsetting særlig i mindre virksomheter hvor feilansettelser kan få dramatiske følger for virksomhetens økonomi.

Uansett føles det merkelig å møte denne kritikken fra politikere og fagbevegelse som selv anvender midlertidige ansettelser i stort omfang. SSB viser riktignok en nedadgående trend, men vi vet at mange midlertidige ansettelser er dårlig skjult i prosjektansettelser og vikariater i offentlig sektor. Vi klarer ikke ta kritikerne på alvor før det feies for egen dør.

Les om statistikken fra SSB: Arbeidskraftundersøkelsen

Den rødgrønne regjeringen ønsker å vise handlekraft. Det er fint, men er virkemidlene riktige.  
(Knut Bostad Adm. dir. Hartmark Consulting)

Det er sagt tydelig fra at vi får tilbake den ervervsloven som regjeringen Bondevik opphevet i 2002. Det kan rettes sterke innvendinger mot begge lovendringene, men det viktigste er kanskje signaleffekten. Norske bedrifter trenger signaler som viser at regjeringen ser at vi må ha et vitalt og veldrevet næringsliv.

Det er behov for forutsigbarhet og rammer som stimulerer til innovasjon og vekst, slik at vi får trygge og lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Da er det uklokt av regjeringen å innlede sitt virke med å vise at den vil styre næringslivet med begrensninger i form av lover, forskrifter og forbud som all erfaring viser at tiden er løpt fra.

Les mer:
Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2006

Vi klarer ikke å konkurrere med arbeidskraft fra lavkostland. Da må vi tenke nytt og heller selge kompetansen vår.

Ingen virksomhet får beholde et marked eller en nisje for seg selv i mer en et par år. Norsk næringsliv må enten konkurrere i høykompetansemarkeder eller der hvor vi kan tilføre våre produkter/tjenester med et høyt teknologiinnhold – noen annen mulighet finnes ikke.
Konkurranse fra utlandet har og vil fortsatt øke. Utvidelsen av EU har satt enda større fart i denne trenden. Vi får stadig større problemer med å konkurrere i ren produksjon. Der blir vi underbudt av dyktige og billige utenlandske aktører. Kompetansen blir avgjørende for norsk næringsliv. Til nå har norsk oppdrettsindustri solgt merder og pumper og ubearbeidet, sløyd laks.

I fremtiden må vi selge kunnskapen om mærer og pumper og kunnskapen om foredling av laks. Der har vi solid kompetanse som vi så langt ikke har solgt. Og der vil vi lenge ha et forsprang.
På samme måte må entreprenørene erkjenne at norske bygningsarbeidere ikke lenger kan konkurrere med billig polsk arbeidskraft. Da er det kanskje bedre å etablere seg i disse landene og selv leie ut polsk arbeidskraft – Det er bare å innse at: ”If you can’t beat them, joint them”.

Poenget illustreres også i norsk offshore, som i økende grad lar pakistanske og indiske ingeniører konstruere oljeplattformer ved sine datamaskiner i Pakistan og India.
Der koster universitetsutdannet arbeidskraft en sjettedel av den norske, alle utgifter medregnet. Tilsvarende etablerer dataselskapenes supporttjenestene sine i de landene som har de laveste lønnskostnadene. Det er bortkastede krefter å kjempe imot. Det finnes billigere arbeidskraft i andre land. Da må vi utvikle kompetansen vår og selge den. Produksjonsarbeidet kan vi glemme. Det betyr samtidig at mange må på skolebenken.

Konkurranseutsetting er blitt et slags mantra i politikken. Tankegodset kommer fra næringslivet, og derfor er Høyre og store deler av den borgerlige leir for. Med samme begrunnelse er deler av Arbeiderpartiet og SV mot.

Venstresiden overser at konkurranseutsetting er blitt et vanlig og akseptert virkemiddel i hele den vestlige verden. Samtidig overser Høyre og Høyres venner like glatt at konkurranseutsetting bare er et virkemiddel, og at ikke alle løsninger og mål er like tjent med det virkemiddelet.
Høyre har ideologisert det virkemiddelet og opphøyd det til mål. Det må bli galt. Målet er et bedre samfunn, mer velferd for den enkelte, mer effektiv utnyttelse av samfunnets midler. Det er mange veier til det målet, og konkurranseutsetting er ikke den eneste veien. Det er et enormt potensial for effektivisering av offentlig sektor.
Nå merker vi i befolkningen en stigende motvilje mot konkurranseutsetting. Det skyldes at kloke borgere, mer enn Høyre, makter å skille mål og virkemidler. Tilhengerne av konkurranseutsetting er nærmest grenseløse i sin iver. De vil konkurranseutsette helsetjenester, eldreomsorg, skolevesen, vei, vann og kloakk, elektrisk kraft, og jernbane, for å nevne noe. Det bekymringsfulle er at det ikke blir sagt noe tydelig om målene. Det sa ikke Margareth Thatcher og Ronald Reagan heller. Virkemiddelet ble etterhvert målet.

Det er ikke dokumentert at konkurranseutsetting uansett gir billigere eller bedre tjenester. Det er faktisk enkelte tegn som tyder på at konkurranseutsetting hverken gir billigere eller bedre tjenester. Det er heller ikke dokumentert at private helsetjenester gir mer og bedre helse pr. krone. De private som har forsøkt seg med eldreomsorg, kan vise til liten suksess. Private skoler bidrar ikke til generell heving av kompetansen i samfunnet. Elektrisk kraft er blitt dyrere etter at kraftverk og nett er blitt privatisert.

Konkurranseutsettingen ville bli mye lettere å akseptere hvis det blir satt klare mål, og graden av suksess hele tiden blir målt. Det forutsetter imidlertid at det er et fungerende marked for tjenestene, og at markedsmekanismene fungerer. Det er sjelden tilfelle for offentlige tjenester. Vi har ikke et reelt marked for helsetjenester. Alle har krav på behandling, og staten betaler nesten hele regningen uansett hvor vi blir behandlet. Og markeds¬mekanismene fungerer ikke.
Når vi kjøper bil, kan vi velge mellom Mercedes og Toyota. Lommeboken bestemmer hva vi velger. Når vi krever helsetjenester, aksepterer vi bare det beste på øverste hylle. Vi insisterer på Mercedes og krever fortsatt at staten betaler.

Sykehusene kan heller ikke skjære bort ulønnsomme tjenester. Hvis fødsler er dårlig butikk, går det ikke an å legge ned barselavdelingen. På samme måte må omsorgstilbudet til eldre opprettholdes uansett hvor mange eldre det blir. Alle vil ha førsteklasses behandling. Og skolene kan ikke avvikle kostbar undervisning, selv om det av og til virker som om de gjør det.

Når og hvis tjenester skal konkurranseutsettes, må det foreligge grundige analyser og konsekvensvurderinger. De må munne ut i klare mål. Det har vi sett lite til så langt. Derimot har vi hørt mange begeistrede utsagn om konkurranseutsetting. De utsagnene har vært svært ideologiske og helt løsrevet fra faktisk kunnskap om konsekvenser og mål. Samtidig har motstanden vært like ideologisk og nesten like frikoblet fra tanker om mål og måling.
Offentlig ansatte er stort sett negative til konkurranseutsetting. De frykter naturlig nok for sine arbeidsplasser. Da må de ikke glemme at de bærer et medansvar for utviklingen.
Da servicetankegangen kom til Norge, var offentlig sektor sist ute med å gripe ideene. Fortsatt har vi mange offentlige organer som ikke har tatt poenget. Det er stadig litt for mange som har negativ erfaring med sen og dårlig behandling på offentlige kontorer. Medarbeiderne der må være villig til å bære følgende av det.

Det er viktig å minne seg selv på at det offentlige ikke bare skal være en tjenesteleverandør. Mange andre hensyn skal også ivaretas. Konkurranseutsetting er ofte et godt virkemiddel, men er bare til nytte der markedsbetingelsene er til stede. Det er bare til gagn for borgerne og for samfunnet hvis det skjer med utgangspunkt i gjennomtenkt plan hvor virkemidlene forblir virkemidler for å nå mål og ikke blir mål i seg selv.

Det har vi sett lite av så langt.